Sammen i tåka

Kom over dette bildet og tankene begynte å spinne. Metaforene fikk igjen bein å gå på. Jeg liker metaforer. De gir form og mening til tankene på et vis.

Ja, så jeg så altså dette bildet også tenkte jeg at selv om sikten er dårlig og du ikke ser hva som ligger foran deg så betyr det ikke at det ikke er noe (fint) der borte. Det kan være lurt å se tåka for noe mer enn bare tåke, skjønner du?

Dette er fra Gaustatoppen en sommer. Vi har gått opp på natten, det blåste helt vilt mye, det var sprekkaldt så alle hadde rim i barten. På bildet har sola akkurat stått ordentlig opp ... 🤷‍♀️ Den er bak oss på en måte. Flott det. Så ikke meteren foran oss vi. Men det spilte faktisk liten rolle denne morgenen. For det første vet vi at det er noe fint bak tåka for det så vi faktisk glimt av på vei opp og det husker vi jo. Det var skikkelig fint. For det andre så var opplevelsen av felles mestring så mye større enn behovet for å se det som skjulte seg i horisonten. Vi stod i noe sammen som et team og det er ganske rått. Opplevelsen av å gå en tøff tur sammen med noen mener jeg at det er lite som kan slå. Da blir liksom ikke sikten så viktig heller hvis du skjønner ...

Dette siste bilde er for øvrig hva vi så på vei opp før tåka satte inn. Vi visste at dette lå bak det grå. Ikke borte, bare gjemt litt.

Og vi visste at tåka vil lette. All erfaring tilsier det.