JEG HAR SÅ MYE JEG VIL SI ...
Jeg vet ikke hvor mange utkast til innlegg jeg har, men det er mange. Jeg har så mye jeg ønsker å formidle, men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, så jeg venter. Venter på motivasjon og inspirasjon, venter på at alle ordene skal være klare for tastaturet. Venter, venter og venter. Og hva skjer da? INGENTING. Ingen. Verdens. Ting.
Det er jo veldig synd for jeg tror jeg har noen kloke betraktninger som sikkert kan være nyttig for flere enn meg. Og i det jeg sier dette så fôrer jeg den lille indre kritikeren som stiller spørsmål ved min påståtte klokskap og formidlingsevne.
Det er en sulten liten figur som ikke er spesielt kresen på kosten. Hun tar det hun får. Hovedbudskapet hennes er stort sett alltid: "Du må ikke tro du er noe. I hvert fall ikke for mye.". Samtidig dukker det opp en annen figur på den andre skulderen. Hun er vennligere og mye mer kresen. Hun tar ikke så lett til ordet og prater en god del lavere. Nesten hvisker. Vanskelig å høre. "Du kan noe. Du har en stemme som er verdt å bruke. Stol på deg selv."
Har du noen sånne figurer på dine skuldre? Og hvordan forholder du deg til de? Selv har jeg en lei tendens til å stole mer på den kritiske. Jeg øver meg på å gi mer plass til den vennlige, men det er ikke så lett når den andre bestandig har fått mest taletid.
Jeg kan også kjenne at jeg dømmer de begge. Jeg tar meg i å tenke at den vennlige er en jeg bør høre på og den kritiske er en jeg bør forsøke å kvitte meg helt med, og i hvert fall ikke en jeg skal lytte vennlig til. Nei nei. Men er det egentlig en hensiktsmessig løsning det da? Kan det være at kritikeren har hatt, og fremdeles har, en viktig rolle? Mulig du så den komme, men svaret er altså ja. Din indre kritiker er faktisk redd (tro det eller ei) og forsøker på sitt vis å beskytte deg. Budskapet den kommer med er ofte gjentakende og noe du har hatt med deg lenge. Ofte helt fra barnsbein av.
Kritikeren din blir født når du opplever følelsesmessig smerte og det absolutt siste den vil er at du skal oppleve noe så vondt igjen, og langt der inne, bak all kritikken, finnes det et såret lite barn. Kanskje er det på tide å bli litt mer kritisk til kritikerens budskap? Kanskje det vil være en idé og ta farvel med de budskapene som ikke lenger tjener sin hensikt...? Kanskje er det på tide å gi mer taletid til den andre som er hakket vennligere slik at den sakte, men sikkert våger å bruke stemmen sin med den kraften den fortjener. Kanskje er det på tide å holde rundt det lille sårede barnet, stryke det over kinnet å si tusen takk. Takk for alt du er og har vært for meg, jeg har deg og jeg tar det herifra.
- Agneta
