Lyst vs frykt
Publisert først 30.07.2017
For litt over 2 år siden søkte jeg på et toårig høyskolestudium for å bli coach. For litt over 2 år siden var jeg helt sikker på at det var det jeg ville. For 2 år siden fikk jeg telefon fra høyskolen (NGI) om at de ønsket å tilby meg skoleplass. For 2 år siden ble jeg usikker på om det var det jeg ville allikevel. For 2 år siden fant jeg på en million unnskyldninger for å la være. "Det passer egentlig litt dårlig mtp jobb...", "det passer ganske dårlig med ting på hjemmebane...og egentlig tror jeg ikke det er noe for meg allikvel...". Jeg takket ja. Så vidt.
For 1 år og 8 måneder siden var jeg helt sikker på at jeg ville ha mer. For 1 år og 8 måneder siden visste jeg at jeg ville fortsette studiene etter disse to årene. For 1 år og 8 måneder siden visste jeg at jeg hadde funnet "min greie". For 1 år og 8 måneder siden viste jeg at det er terapeut jeg skal bli til slutt.
For 3 måneder siden søkte jeg studier. 3 år til på skolebenken for å bli terapeut. Det jeg hele veien har vært 100% sikker på at jeg vil.
For 4 uker siden fikk jeg tilbud om skoleplass. For 4 uker siden ble jeg usikker på om det var det jeg ville allikevel. For 4 uker siden fant jeg på en million unnskyldninger for å takke nei. "Det passer egentlig litt dårlig mtp jobb...", "det er kanskje ikke helt optimalt i forhold til hjemmebane...", "..også koster det jo ganske mye...". Jeg takket ja.
This is how i roll. Eller, dette er i hvert fall et veldig kjent mønster hos meg. Jeg kan være skråsikker på at jeg vil en ting og når jeg får tilgang på det så går jeg rett i "ikkesåsikkerallikevelboksen". Og jeg er helt sikker på at flere av dere kan kjenne dere igjen i dette. Men hvorfor skjer dette? Er det bare fordi jeg er en Vinglepetter? Ubesluttsom? Disse unnskyldningene mine er de reelle eller handler de om noe annet?
I prosesser med hvor motstridende behov gjør seg gjeldene er vi tilbøyelige til å velge det som er faller mest naturlig for oss, det kjente og kjære, det trygge og komfortable(?). Det kan være svært utfordrende å velge "noe annet" da vi gjennom hele livet tilpasser oss som best mulig for å skape trygghet og forutsigbarhet. For at vi skal våge å velge annerledes enn vi pleier, må behovet for "det nye" være mer tiltrekkende enn "det vanlige" (Skottun og Krüger, 2017) Det blir en kamp mellom lysten og behovet for noe nytt, og frykten for hva det nye kan innebære. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Heldigvis, tenker jeg. Selv om jeg innimellom kunne ønske at jeg kunne få et bittelite glimt inn i kula. En liten tommel opp eller ned liksom. Men det får vi da altså ikke. Det vil si at vi er nødt til å ta noen sjanser her i livet om vi ønsker å utvikle oss. Våge å bevege oss ut av komfortsonen uten garanti for utfallet. Jeg for eksempel, finner på en haug med unnskyldninger for å kunne forbli inne i den trygge sirkelen istedet for å kjenne på hva det egentlig handler om. Frykt for det ukjente. Det er jo det det er. Og da har jeg altså vært 100% sikker på at det er det jeg vil, helt til muligheten står og banker på døra. "Hei, det er muligheten du har ønsket deg, slipp meg inn!" Det er lett å prate om å være sårbar og modig. Det som er vanskelig er å faktisk være det.
Ett av de aller største trollene er for meg frykten for eksamen. Frykten for å feile. For å ikke mestre. Den var såpass dominerende at jeg svarte
"jeg må tenke på det" når de ringte for å tilby skoleplass for 2 år siden. Den skoleplassen jeg kunne gnaget av meg armen for å få bare timer tidligere. "Jeg må tenke på det". Alt på grunn av eksamen og frykten for å ikke mestre. Det er en tankevekker å tenke på at den var soooo close ved å gå av med seieren. Frykten altså (tenk alt jeg hadde gått glipp av!). Heldigvis (kan jeg si nå) så var lysten større enn frykten. Og da hadde det jo vært lov å håpe at jeg var kvitt'n, men jammen gjør den seg like gjeldene nå to år etter også (Arhg!). Men noe er uansett annerledes denne gangen. To år på skolebenken med månedlige rapportskrivinger, to større halvårsrapporter, to muntlige -, to skriftlige og én praktisk eksamen. Bestått. Alt sammen. Det kunne like gjerne ha gått ordentlig på trynet, men det gjorde det ikke. Det gikk fint. Jeg har altså erfart å mestre. "Jeg har klart det før" er på ingen måte en garanti for neste runde, jeg vet det, men jeg velger fremdeles å ta det med i regnskapet. Frykten er der, men jeg vet jeg kan. I tillegg vet jeg at dersom jeg skulle jeg gå...rettelse: den dagen jeg går på trynet (hvilket jeg vil komme til å gjøre så lenge jeg fortsetter og sette den sårbare siden til) vet jeg at jeg har tilstrekkelig med støtte rundt meg som tar meg imot når jeg mister balansen. Jeg har mennesker rundt meg, venner og familie som jeg vet tåler meg på mitt verste. Og det er de to tingene jeg trenger for at lysten skal kunne gå av med seieren - støtte fra omgivelsene og støtte fra meg selv i troen på at jeg kan.
Men altså... Mestringsfølelsen dere...DET er en så sykt ålreit følelse det, at jeg er villig til å hoppe ut i det igjen med hodet først for å få muligheten til å kjenne på den følelsen flere ganger. Det er ingen annen måte å gjøre det på. Når var sist gang du kjente på den?
Å ta valg som gjør en stor inngripen i hverdagen er uansett (som oftest i hvert fall) en utfordrende prosess. For det er ikke til å komme utenom at ved å velge én ting, velger vi bort en annen. Sånn er det. Og er det verdt det? Tja, det vet jo strengt talt ikke før vi har forsøkt. Så hva velger du? Det trygge og komfortable eller det ukjente? Og hva trenger du for å hoppe i det?
- Agneta